«Hvordan slutter jeg å tenke for mye?» er et spørsmål om innhold: for mange tanker som går for lenge. Oppmerksomhetstreningen (ATT) svarer ikke på de premissene, og grunnen er den interessante delen.

Å tenke for mye som oppmerksomhetsmønster

Den metakognitive forklaringen legger problemet ett nivå over tankene. Det kognitive oppmerksomhetssyndromet er perseverativ, selvfokusert, bekymringsbasert bearbeiding sammen med overvåking av trussel[1] — en beskrivelse av hvordan oppmerksomheten brukes, ikke på hva.

Lest slik er overtenking ingen feil ved tenkningen din. Det er oppmerksomhet i en bestemt modus: innover, gjentakende og vanskelig å flytte. Derav følger at det å diskutere med tankene — den intuitive løsningen — lar modusen være urørt.

ATT er det som følger av den premissen. Wells beskriver den som et avbrudd i syndromet og en forbedring av fleksibel eksekutiv kontroll[1], og den inneholder ikke noe arbeid med tanker i det hele tatt: rundt tolv minutter med å holde oppmerksomheten på én lyd, bytte mellom lyder og så utvide for å ta dem alle inn[1].

Hvorfor «tenke mindre» er feil mål

Tre instruksjoner i protokollen utelukker den åpenbare tolkningen:

Du prøver ikke å ha færre tanker. Manualen sier at øvelsen ikke er ment å gi et tomt hode, og at den motvirker bruken av aktiv tankeundertrykking[1].

Du prøver ikke å stanse dem som kommer. Påtrengende tanker, bilder og følelser behandles som ytterligere lyd og skal ikke motarbeides; instruksjonen er ikke å forsøke å stanse dem, og å tenke på dem som forbipasserende indre lyder[1].

En bråkete økt er ikke en mislykket økt. Wells nevner misforståelsen direkte: noen antar at de ikke kunne trene effektivt fordi de hadde påtrengende tanker[1]. Målet er ikke å fjerne bevisstheten om indre hendelser, men å trene kontrollen over oppmerksomheten på en bestemt måte[1].

En økt der det var bråkete i hodet og du gang på gang vendte tilbake til lydene, er altså etter protokollens eget mål en økt som gikk bra.

Hva det ikke er til

Å gripe etter øvelsen når overtenkingen blir tung er nettopp den bruken manualen argumenterer mot. ATT trenes når personen ikke er engstelig eller akutt bekymret[1], og skal ikke brukes som avledning, unngåelse eller strategi for symptomhåndtering[1].

Et redskap som brukes for å få en ubehagelig mental tilstand til å forsvinne, trenes som en fluktvei. Og mønsteret som skal brytes er nettopp oppmerksomhet opptatt av den indre tilstanden.

Hva belegget støtter

Mindre enn spørsmålet krever. I en laboratoriestudie ga én ATT-økt en mer utoverrettet oppmerksomhet fra før til etter[2] — med en oppgave basert på mindfulness som sammenligning i stedet for en nøytral kontroll.

Det er en målt forskyvning av et laboratoriemål på hvor oppmerksomheten er. Det er ikke belegg for at folk tenker mindre etterpå, og denne siden strekker det ikke så langt.

Den realistiske versjonen

Å trene ATT fordi man tenker for mye betyr: å trene en allmenn oppmerksomhetsferdighet etter plan, uten å vente at noen økt gjør hodet stille, og å bedømme den etter om du fortsatte å styre oppmerksomheten — ikke etter hvor mye tenkning det ble. Wells’ ramme overfor pasienter er allmenn «mental formtrening»[1], og øvelsen skal forbli krevende heller enn å bli behagelig[1].

Hvis overtenking virkelig forstyrrer livet ditt, er en kvalifisert fagperson riktig neste steg — ATT ble skrevet som en bestanddel i en fullstendig behandling, ikke som en selvhjelpserstatning for den.

Spørsmål og svar

Får ATT meg til å slutte å tenke for mye?
Den er ikke bygget for det. ATT trener hvor oppmerksomheten går, i stedet for å arbeide med innholdet i tankene, og manualen utelukker uttrykkelig bruk til å undertrykke tanker eller håndtere symptomer.
Er ikke poenget å tenke mindre?
Nei. Manualen sier at øvelsen ikke er ment å gi et tomt hode, og at den motvirker aktiv tankeundertrykking. Tanker skal komme og få være i fred.
Hva ville trening da endre?
Det uttalte målet er fleksibel kontroll over oppmerksomheten. Om det oversettes til mindre overtenking i hverdagen, er ikke fastslått av de publiserte funnene.

Kilder

  1. Wells, A. (2009). Metacognitive Therapy for Anxiety and Depression. Guilford Press. Kapittel 4: Attention Training Techniques.
  2. Fergus, T. A., Wheless, N. E., & Wright, L. C. (2014). The attention training technique, self-focused attention, and anxiety: A laboratory-based component study. Behaviour Research and Therapy, 61, 150–155. https://doi.org/10.1016/j.brat.2014.08.007

Utgitt av dem som lager Heed, en app for å øve ATT-økter. iPhone · Android. Heed er et verktøy for egen trening inspirert av forskningen på oppmerksomhetstrening (ATT) — ikke terapi og ikke medisinsk utstyr.